Det er gått 4 måneder siden min sønn begynte å ta ADHD-medisin, og det har vært en fascinerende tid.

Jeg som først var uhyre skeptisk da det først var snakk om å ta i bruk dette, må si jeg er helt overveldet over virkningen. Skepsisen ble mye mindre etter å ha pratet med voksne som selv gikk på disse preparatene, og foreldre med barn i samme situasjon. Så da han endelig var i gang var jeg bare spent .

Allikevel visste jeg ikke helt hvordan det ville bli. Aller mest trodde jeg han ville bli sløv, og rolig- så han ikke skulle lage så mye styr og bli mindre ressurskrevende. Men hva med læring?

Han ble slett ikke sløv. Han ble mer konsentrert. Og da blir alt lettere- for han som skal lære spesielt! Men han trenger fremdeles hjelp med å holde fokus, og i det hele tatt komme i gang med oppgaver.

Roligere ble han, men mest av alt er han blitt en mye gladere gutt! Som synes verden er blitt et bedre sted å være.

Bare det at han har begynt å tegne mennesker i stedet for strekfigurer etter han begynte med medisin, får meg til å tenke at han ser omgivelsene på en helt annen måte. 

Han får en kapsel om morgenen før han går på skolen, som varer til SFO er slutt.

Enkelte dager er det veldig tydelig å se at nå går virkningen over, og ettermiddagene har da vært en aldri så liten utfordring å komme gjennom.

Men en effekt av det hele er at han innser hva det er han gjør som gjorde det nødvendig med medisin, og da klarer han å beherske seg mye mer enn han gjorde før.

Dagene starter med at forholdet mellom han og alle rundt ham blir mye bedre, og ALLER MEST- lillesøster DeeDee- som han har kranglet så intenst med i perioder- og irritert seg over alt hun sier og gjør- nå er de mye mye bedre venner.

Joda, det smeller iblant ennå. Men før var det virkelig ille.

Men han må øke dosen litt etterhvert, og det er ikke bare bare. Om dosen er litt for liten, er det akkurat som han ikke har tatt noe som helst. Og hver gang han har trappet opp dosen kommer bivirkningene . Han mister appetitten, blir kvalm- og nå på siste kontroll var pulsen litt for høy. Han har tatt av 2 kg siden jul og det er ikke bra, slank som han er. Derfor kuttet vi ut ettermiddagsdosen som han har tatt siste ukene.

Vi får god oppfølging av BUP, med jevnlige kontroller og en lett tilgjengelig overlege som svarer med en gang når vi lurer på noe.

Dexter er ikke hyperaktiv, ikke sånn som løper rundt hele tida og omtrent klatrer i gardinene. Det har han aldri vært . Og lillesøsteren er den eneste han sloss med. Men han har vært urolig, med armer og bein som veiver rundt, og han har hatt store problemer med å klare sitte på en stol. Han siger fort ned eller sitter og vipper eller bare tar seg en runde i klasserommet.

Konsentrasjon, det har han bare når det er noe som virkelig interesserer ham. Han har hatt liten respekt for de fleste voksne, og syns regler har vært no herk.

Skolearbeid har derfor blitt en utfordring. Samtidig elsker han oppmerksomhet og må være med på alt som skjer.

Han blir stresset og nedfor om han må gjøre ting han ikke liker, dermed har store deler av skoletiden gått med til å lirke og lure og oppmuntre ham til å jobbe.

Med medisin har han blitt en høflig, rolig, glad gutt som har funnet seg mer til rette. Jeg fryktet han skulle bli sløv, dopet ned- det er han slett ikke. Men nå takler han alle inntrykkene som før stresset ham, og ler av ting som før gjorde ham rasende.

Han er blitt enda mer kreativ. Og enda mer sosial.

Han klarer sitte mer i ro enn før.

Leksene blir gjort, det var det sjelden vi fikk til i fjor høst. Og da bare om vi satt sammen hele ettermiddagen . Jeg må fremdeles sitte med han, men nå blir de gjort- i fjor høst var det minimalt med lekser som ble gjennomført – jeg stopper han etter maks en time, det er det lengste- en halv time er det vanlige. Noe lenger enn det er til ingen nytte, da klarer han bare ikke mer.

Han innser selv hva det er med ham som gjorde at han måtte få medisin, og er tydelig på hvordan han har det. Medisinen har altså gitt han mye bedre selvinnsikt, rett og slett.

Jeg er veldig glad for at han er blant de 75% med diagnosen som medisinen virker på, men ser likevel at bare medisin langt fra er nok.

Barn som han kjenner ofte ikke sultfølelse, og det gjør ikke han heller alltid. Dessuten er han kresen på maten, og tåler jo ikke alt mulig. Men han må spise skal medisinen ha skikkelig effekt.

Egentlig har ungene på skolen regler om at de bare skal spise til de faste måltidene. Dexter får lov å spise når som helst- han spiser svært lite om gangen uansett. En bit av en skive, en minigulrot, en sukkerertbelg- nesten ingenting.

Passer de ikke på så er maten urørt når jeg henter han etter SFO. Sånne dager er dårlige dager.

Visste du forresten at dersom en person som IKKE har ADHD tar sånn medisin så vil den ha helt motsatt virkning? At man vil BLI helt hyper? Og er man bare hyper så blir man enda mer hyper?

Det er faktisk sant.

Så siden medisinen har effekt, er det ingen som helst tvil lenger at det er ADHD han har.

Men, vi vil snart få et brev som sier at fra neste skoleår opphører all ekstra støtte til vår sønn. Antagelig fordi han har begynt med medisiner håper de vel han skal klare seg på egen hånd nå.

Jeg vet kommunen har dårlig økonomi, men jeg kommer til å klage. Uten en voksen person som får han i gang med oppgaver, får ham til å spise- ja da er det egentlig bortkastet å ha ham i klasserommet. Kanskje de klarer finne en medisin som også gjør noe med konsentrasjon. Men kroppen hans tåler ikke større dose enn det han tar nå. Så vi har kommet et godt stykke på vei, men har fortsatt langt å gå.

Var det en fordel for ham å endelig få en diagnose da? Ja. For nå er det lettere å forstå han, og hvordan man kan hjelpe ham.