En ganske spesiell påske

I min mormors stue hang det et bilde av en søt, smilende, ca 8-9 mnd gammel jente i en nydelig kjole,  da jeg vokste opp.

Jeg elsket det bildet.

Vi visste hvem det var, det var min onkels datter fra første ekteskap.

Og vi visste fornavnet hennes.

Og hvilket år hun var født.

Men min familie er en sånn familie som ikke prater om ting, og denne lille jenta var absolutt et ikke-tema.

Foreldrene hennes skilte seg da hun var  ganske liten, og etterpå giftet de begge seg på nytt.

Dermed visste ikke jeg hva hun hette lenger- min onkel ville ikke si noe, og mine besteforeldre og foreldre er borte.

Så – en dag finner hun meg på facebook!

Det var i fjor høst. Og nå i påsken har vi møtt hverandre – for første gang siden vi var så små at  vi ikke husker det.

Det var ganske spesielt- og veldig fint, jeg føler vi har kjent hverandre hele livet, og det samme sier hun.

Tenk at sosiale medier som facebook kan føre folk sammen igjen slik!

Og samtidig tenker jeg på hvordan papparollen har endret seg siden da. Begrepet helgepappa var vel ikke oppfunnet , og til og med skilsmisse ble av mange sett på som skammelig i min barndom. Det er vel derfor han ikke klarte holde kontakten med henne- de bodde jo på hver sin kant av landet, men mitt søskenbarn klarer ikke tilgi den totale neglisjeringen hun har vært utsatt for fra hans side, og det forstår jeg godt!

Onkelen min fikk et barn til i neste ekteskap, hun vokste opp som enebarn og fikk ikke engang vite om sin halvsøster før noen forsnakket seg da hun var tenåring.

Tenk om de to søstrene kunne fått blitt kjent med hverandre helt fra begynnelsen!

Det er egentlig ganske tragisk.

Men det nytter ikke se seg tilbake- jeg er bare veldig glad vi to hvertfall fant hverandre, og til og med ungene våre fant tonen!

Så kan man fundere litt over nåtidens «Ikea-familier» med mine barn og dine barn og våre barn, og jeg tenker at det er så bra verden har forandret seg!

Ja, det å ha egne barn og felles barn vil såklart alltid være en utfordring, men gud så mye bedre å la halvsøsken og stesøsken få lov å bli kjent med hverandre, og så tror jeg de fleste oppegående mennesker i dag tenker at barn skal behandles rettferdig og likt. Så godt  det lar seg gjøre.

Jeg har en liten følelse av at min onkel har begynt å forstå han har gjort en liten feil der………

 

 

 

Dette innlegget ble publisert i Diverse. Bokmerk permalenken.

7 kommentarer til En ganske spesiell påske

  1. Trollmora sier:

    Ja… huff… dette er desverre noe som går igjen i mange familier. Det står et spøkelse i kottet hos oss alle vettu… Så bra at dere nå kan ha kontakt og at dere får lov til å føle på at blod faktisk er tykkere enn vann 🙂

  2. whitebite sier:

    fin historie, selv om litt vemodig.
    og ja, som du sier dette er en fordel ved Facebook..utenom sånt som dette så ser jeg ikke så mange fordeler.. ;o)
    klem fra hun eneste uten facebook. (har nok med blogg;o)

  3. Nina sier:

    Blod er tykkere enn vann. Og det med røtter og tilhørlighet tror jeg mer og mer på ettersom jeg får år på baken. Man har behov for å høre til. Og vite hvem som hører med. Slik sett tror jeg det er enklere på en måte i dag – og det er jo flott at Facebook kan funke som medium til å opprette kontakt ;).

    Når det gjelder kokos er det den som forsvinner før banan – sånn siste nødskrik – og det var ikke jeg som spiste de – men datteren. Så kokos kan du få ja ;). Så merkelig – at noen liker best de jeg liker minst ;). Smaken er som baken – heter det jo ;).

  4. Liv-Inger sier:

    For en fantastisk historie. Kjenner jeg blir helt varm om hjertet. Så utrolig flott at dere fant hverandre da. At dere nå får muligheten til å bygge videre på den relasjonen som hele tiden har ligget der, uten at den har fått næring.

    Skjønner veldig godt at søskenbarnet ditt bærer nag. At hun ikke klarer å tilgi. Sånt er sårt. Får håpe tiden klarer å lege noen sår, særlig nå som hun er kommet i kontakt med sin fars familie. Kanskje kan de to med tid og stunder utvikle et forhold? Ikke noe far/datter-forhold. Men at de kan bli kjent med hverandre. Hvem vet?

    Takk for at du delte historien med oss 🙂

  5. alexia sier:

    Takk for fine kommentarer! Og ja, jeg syns det er blitt en både fin og vemodig historie- men aller aller mest er jeg bare glad for at vi har funnet hverandre!

    Nytter jo ikke å gå rundt å være bitter over hvordan ting kunne vært, men jeg vil alltid synes ting burde vært gjort anderledes, spesielt med tanke på forholdet mellom de 2 søstrene.

    Men men….gjort er gjort- vi har resten av livet foran oss!

    ha en fortsatt fin kveld alle!

  6. Fru Perez sier:

    For en fantastisk historie! Veldig trist, men likevel god – dere fikk i det minste møtt hverandre! 🙂 Jeg har to halvsøsken jeg aldri har hatt kontakt med, før Facebook kom inn i bildet. Nå skavles vi jevnlig og det er jeg veldig glad for! Aldri så galt at det ikke er godt for noe, med disse sosiale mediene! 🙂

    Takk for hyggelig kommentar på bloggen min – det settes stor pris på! 🙂

    klem!

  7. Det er nok dessverre mange slike historier. Så hyggelig å lese at du har fått kontakt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *