diagnose…hvertfall nesten

Min sønn har –  som flere av dere vet, vært til utredning.

Første gang da han var 4, nå sist i vår når han var 7 og et halvt.

Og vi har fått svar,  nå rett før helga.

Et langt langt brev fra psykologen med mange vanskelige ord og uttrykk.

Det er sommerferie mange steder, så vi må vente til august  før vi skal på et oppklaringsmøte sammen med psykologen som utførte testen, og BUP, der de skal forklare hva de egentlig kom fram til.

Når jeg leser de første sidene fra rapporten så skjønner jeg at sønnen min i hvertfall ikke er dum. Han ligger godt over det normale på de fleste testene, mens han ligger under på noen få.

Han har vært igjennom :

Evnevurderingstest, Halstead-Reitan testbatteri, Kløve-Matthews Motor Steadiness battery, Sensoriske og perseptuelle tester, Knox Cube test, Wisconsin card Sorting Test, Conners Continous Performance Test II v5, Five Digit Test, Tower Test, Rey Complex Figure Test, Color trails

I tillegg har vi fylt ut et omfattende spørreskjema, både jeg, klasseforstanderen og hans far.

Nå har jeg lest dette brevet opp og ned og fram og tilbake mange ganger.

Det er ikke satt noen endelig diagnose, etter som jeg forstår.

Det står:

-«ressurser i form av et godt evnenivå, meget gode romretnings/visuo-motorisk konstruksjonsfunksjon, gode problemløsningsfunksjoner, (når han ønsker å opprettholde oppmerksomheten ser det ut som)) god hukommelse, gode sensorisk-perseptuelle funksjoner, generelt gode motoriske funksjoner.
– barn med et godt evnenivå kan det være vanskelig å finne klare testmessige utfall…- ….liknende trekk ses noen ganger hos særlig begavede barn «

men samlet sett ser hun allikevel at det er altfor mange likheter med ADHD – så hun anbefaler å utprøve behandling i forhold til det.

 

så da faller ting litt på plass. Men det har vært tøft å lese det. Og jeg er usikker på hvordan jeg skal forholde meg til det videre- er det lurt å offentliggjøre det til alle han har med å gjøre?

Bloggen er anonym, det er veldig få av de jeg kjenner som vet jeg blogger- kun mennesker jeg stoler på, så det at jeg tar det opp her har ikke noe å si.

Familien er informert, og skolen skal jo få informasjon.

Men er det lurt å fortelle de andre i klassen – og foreldrene og naboer – at han er et ADHD-barn?

Hva synes dere andre? Vil han «bli» diagnosen – vil han bli satt i bås- eller vil han få mer forståelse? Er åpenhet alltid det beste?

Jeg kommer nok til å vente en stund før jeg tar en avgjørelse, og vil ta en prat med BUP og psykologen, men lurer på hva dere andre synes? Skal jeg la være å si det?

Men er egentlig glad for den diagnosen, for da vet jeg det finnes medisin. Og jeg er egentlig veldig skeptisk til å ta en pille for alt som er ille, og hvertfall vil jeg ikke sønnen min skal dopes ned for å slippe å ha problemer med han.

Jeg vil han skal ha en best mulig hverdag, et mest mulig lykkelig liv- og det har han ikke når alt blir vanskelig, alt er stress, når han havner i konflikter med alle hele tida og ønsker han ikke var født.

Så ja, jeg er glad for han nå skal få prøve medisin.

Men.

Det kan bli vanskelig å få det til å funke, når faren plutselig har fått for seg at ADHD-medsin ikke er bra.

For han har hørt at det går an å bli immun mot det.

«Skal vi ikke vente til han er 14- det er jo da han virkelig trenger det? Og så har vi brukt de årene nå og fram til da på å gjøre han immun?» var argumentet hans .

Huff….gi meg styrke……………

Dette innlegget ble publisert i barna og deres hverdag, hverdag. Bokmerk permalenken.

14 kommentarer til diagnose…hvertfall nesten

  1. silje sier:

    heia 🙂
    bra at du har fått svar,på godt og vondt 😉
    sjønne godt undringen om folk rundt bør vite om det.vår erfaring,som du kjenne godt te, e at ting blei lettare å folk hadde god forståelse når de fikk vite om diagnosen.hos oss blei d innkalt t møte me foreldrene i klassen, for å informera om adhd, sånn at de fikk kjennskap å informasjon rundt det.men samtidi e d nesten kun foreldrene som vet om det, itje klassekameratane eller øvrige venner.det har «pål» valgt sjøl, i frykt for reaksjonene til vennene sine. For hans del har ting gått lettare på utsiå av hjemme ette at foreldrene blei godt informert.
    syns du ska se litt ka synspunkter og erfaringer du får av andre, så finne du nok ut det som e best for deg å dexter :)))) lykke te vennen, klem :)))

  2. Hanne sier:

    Jeg vet godt hvordan du har det, man vet jo egentlig – innerst inne – men så blir det så virkelig når det står der sort på hvitt. Nesten i alle fall…

    Vi har god erfaring om full åpenhet rundt Alexander sine diagnoser, men vi har KUN informert foreldre og andre voksne som har med Alexander å gjøre, ikke barna rundt han. I barnehagen fortalte vi om Alexander på foreldremøtene ved oppstart hvert år (siden det kom nye barn til) og vi informerte på foreldremøtet ved oppstart av første klasse på skolen (i den ordinere klassen som A har tilhørighet i). Alexander har epilepsi, og siden anfallene kan virke skremmende har det blitt vist tilrettelagt informasjonsfilmer til barna om hva dette er og hvordan de skal forholde seg ved et eventuelt anfall. Men utover dette har det ikke blitt gitt noen spesiell informasjon til barna, og barna har egentlig aldri brydd seg så mye om hvorfor Alexander er som han er heller. Det er vanskelig å vite hva som er «riktig» i en slik situasjon, det som er riktig for oss behøver jo ikke være riktig for dere. Men vår erfaring er i alle fall at åpenhet fjerner litt av det «mystiske» rundt en diagnose.

    Det er viktig å huske på at dette er noe Dexter har ikke noe han er. Han er heldig som har en mamma som SER han, og som er realistisk. Som jobber for at han skal få en best mulig hverdag. For det er slett ikke alle som har, og det er en god ballast å ha med seg videre for han:)

    klem fra Hanne

  3. whitebite sier:

    Interessant.
    Det er så fint at du deler.
    Sugde til meg hvert ord.

    Vi har jo vært litt inne på dette med diagnostisering før..
    Åpenhet rundt en diagnose kan ha både fordeler og ulemper, men jeg tror likevel at åpenhet er det beste når alt kommer til alt. Da vil mennesker rundt ha en mulighet til å forstå, og kunne legge forholdene mer tilrette.

    Ulempen med å bli diagnostisert er at man kan lett glemme de store individuelle variasjonene innenfor diagnosen! man kan lett glemme ressurser hos barnet..
    ADHD er en diagnose som lenge har blitt brukt. Det er en «samle-diagnose» hvor flere fellestrekk går igjen. Selv tror jeg en del feildiagnostiseres til ADHD. Aspergers er en diagnose som stadig oftere settes nå. Denne er i samme «familie» som ADHD (autisme-familien) Men innenfor denne er det også store ulikheter hos barnet.

    En god venninne av meg (som har mange års erfaring med autisme) har en sønn med Aspergers. De valgte å informere foreldre til klassekamerater av sønnen via et brev de sendte ut. De har ikke opplevd noen ulemper i forhold til dette.

    Jeg er så opptatt av at diagnostisering i så vide diagnoser som ADHD og Aspergers lett kan føre til at barna faktisk ikke får den oppfølging de burde ha, pga disse store variasjonene innen diagnosene! De snakker nå om å kutte ut disse diagnose-begrepene, og istedet gradere på et autisme-spekter. Og det er noe jeg håper snart trer i kraft!

    Når det gjelder medisin, så synes jeg du skal først og fremst tenke ut ifra sønnen din sitt behov. Har han behov for noe som skjerper konsentrasjonen?
    Eller klarer han fint konsentrere seg? Har han behov for noe som hjelper ham til å kontrollere sinne? Er han hyperaktiv? osv. Jeg kjenner til både foreldre (via jobben) som er veldig skeptiske til medisin og til foreldre i helt andre enden.

    Jeg har imidlertid aldri hørt om immunitet ifht disse medisiner (Ritalin, Concerta..)
    Det barnefaren her mener er muligens at noen barn ikke responderer på enkelte typer medisin. Dvs effekten uteblir. Men i slike tilfeller må dosen justeres. Og man begynner alltid med små doser, som etterhvert økes til et passende nivå.
    Noen typer medisin kan gjøre barnet sløvt, innesluttet.. -men da kan en annen type medisin være riktigere.

    Jeg er veldig for medisin. Spesielt i de tilfellene hvor hyperaktivitet ødelegger for konsentrasjon.. Som er så viktig for læring og som man trenger for å kunne samhandle med andre barn..

    Husk at gutten din ikke ER diagnosen, han har den som et lite tillegg;o)
    Og jeg tror han er en gutt av sin meget oppegående og opplyste og omsorgsfulle mor som vil klare seg fint her i livet♥

    klem♥

  4. whitebite sier:

    oj,det tror jeg ble århundrets lengste kommentar!
    Og jeg og godeste Hanne skrev samtidig! morsomt for vi har jo skrevet nesten likt på slutten der;o) Søteste Hanne♥

    Og åpenhjertige,søte deg!

  5. alexia sier:

    tusen takk for veldig gjennomtenkte kommentarer- suger til meg hvert ord jeg også!

    Og dere er jo enige alle, Silje, Hanne og whitebite- virker det som- åpenhjertighet ovenfor foreldre, mens klassekamerater ikke trenger vite…det er vel det jeg også tror er det riktige.

    Nå er det jo heller ikke fastslått en gang for alle at det er ADHD. Men ting kan tyde på det. Og jeg synes det er bra at de ikke bare setter han i den båsen sånn en gang for alle, for da er det vel lett for at han «blir» diagnosen og det er jo feil! Han er så mye mer!

    Whitebite, du spør om han har problemer med konsentrasjon- eller om det er hyperaktivitet eller aggresjon. Da må jeg si det er konsentrasjon som er det største problemet i forhold til skolen. Men innimellom også aggresjon- selv om det har blitt noe bedre etterhvert. Dessuten tristhet. Akkurat det er grusomt for meg som mor.
    Jeg takler hyperaktivitet, og forlanger ikke han skal være noe skolelys- men det er veldig viktig for meg at han trives og er lykkelig- det er egentlig alt som betyr noe! Og at han fungerer sammen med jevnaldrende. Og de 2 tingene pleier ofte henge sammen…

    stor klem tilbake til dere alle! Og ja, jeg er åpenhjertig- men jeg er anonym- da er det enkelt å være åpenhjertig. Og så er det godt å prate om det, for jeg synes jo ikke dette er enkelt å forholde seg til.

  6. Jeg suger også alt til meg… men har ingen erfaring på dette området.
    Jeg synes du får fornuftige og gode svar, og ønsker lykke til!

    Klem Inger

  7. Wheelbug sier:

    Oj! Kan forstå at det kan være godt å ENDELIG få noen svar, men samtidig litt skummelt/ekkelt/rart.. Det er litt slik «endelig». Jeg leste også Whitebites kommentar da jeg vet at dette er hennes fagfelt, og det er så vist ikke mitt! Men jeg er også for åpenhet, også overnfor Dexter, samt at det er så individuelt hva de ulike barna har problemer med. (som lærerstudent har jeg vært borti bare et par tilfeller, og ingen liknet hverandre i det hele tatt). Men har jo også sett lærere og spesielt litt unge og umodne studenter som «skjærer alle under en kam» som du frykter. Hvis man opplever dette tror jeg at det er superviktig at foreldrene tar dette med de det gjelder. Jeg tok det i alle fall med et par av mine medstudenter i vår, og de fikk et nytt perspektiv på hele situalsjonen.

    ang medisinering har jeg desverre ingen mulighet til å uttale meg, men jeg personlig mener at du gjør det jeg ville gjort, når du vil vente til dere har hatt møter med fagpersoner. Og høre på slike fragpersoner som Whitebite, framfor nølende studenter som meg selv …. 🙂

  8. silje sier:

    så flott og se gode tilbakemeldinger, er godt og lese at andre har mye av di samme tankene.
    og jeg er helt enig i at det er noe man har og ikke er,veldig viktig og få frem, spesielt for barna som har ADHD eller lignende ting som de må stri med i hverdagen.Viktig at de ikke skal føle seg annerledes i forhold til andre barn <3

  9. alexia sier:

    ja, nettopp det, det er noe han «HAR»
    jeg har ikke lyst til at folk bare skal se på han som han der med ADHD
    men de kjenner han jo allerede- han er en person- og nå blir det vel lettere å forstå han, for andre voksne.

    Og så er jeg veldig glad for så fine kommnetarer.

    Takk alle, og Silje, vi snakkes en dag! Klem!

  10. Tilbaketråkk: En velmenende far. Og en sint mor. | Mor til Fire

  11. Tilbaketråkk: Kavalkade | Mor til Fire

  12. Monika Hjerpset sier:

    Hei er mor til Ad/hd barn som får medisiner, concerta.
    Det er bivirkninger med slle medisiner.
    Du skal vite st når dette testes ut blir barnet gitt 3 uliketyper ta letter over 3 uker.
    Medisin, medisin og sukkerkuler.
    Testen er hemmelig og ingen vet hva han får.
    Så må dere fylle ut skjemaer med hvordan dere opplever han i de ukene, det gjør også skolen samt et team som observerer på skolen og tar notater.
    Jeg informerte foreldrene til klassevennene om situasjonen.
    Dette førte til at de fleste hadde forståelse og noen trakk seg litt bort.
    Bivirkningene får du god informasjon om av uttestende lege og de må søke fylkesmannen for å skrive de ut.
    Husk å få tatt jevnlige blodprøver.
    Apetitten blir ganske mye svekket, så kostholdet er viktig.
    Katchup, sjokolade, sukker og vanelin i godteri er altivitets skapende, styr unna dette.
    Husk å ta nok fettsyrer dette fremmer konsentrasjonen. Fetfisk, tran og nøtter.
    Kontakt Ad/hd foreningen og meld deg på kurs.
    Det er viktig å ligge ett hedtehodeforann heletiden!!

    Lykketil og klem
    Moniks

  13. Monika Hjerpset sier:

    Beklager skrive leifene, iphone!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *