En velmenende far. Og en sint mor.

Forrige uke fikk vi som tidligere fortalt endelig svar etter alle utredningene sønnen vår har vært gjennom. Psykologen konkluderte med at det minnet sterkt om ADHD, og at hun anbefalte å prøve ut behandling i henhold til det.

Du kan lese mer om mine tanker om dette her om du ikke har lest det før.

Men konklusjonen var vel at jeg var usikker på- og ihvertfall ville vente til vi hadde hatt et forklarende møte med BUP og psykolog før vi informerte dem som burde informeres. Og før jeg visste HVEM som burde informeres.

I helgen tok pappaen til ungene dem med seg til Sørlandet sammen med sin nye venninne og hennes 12 år gamle sønn, som skulle spille fotballturnering der.

Ungene mine kjente kun hennes sønn, ingen av de andre som var med på turneringen.

Det første faren gjør, er å fortelle at «nå har sønnen min fått diagnosen ADHD»

Så tar treneren på fotballaget og informerer alle ungene og deres foreldre om dette her- siden alle lå på samme campingplass og var sammen hele dagen mente de det var greit å vite. For de hadde allerede 3 «ADHD-barn» på laget, og god erfaring i hvordan man taklet «slike».

Dette forteller faren meg på telefon etter de har kommet hjem.

Jeg ble så sint.

Han har jo ikke fastslått diagnose ADHD- det er en ting- og hvorfor skal dette fotballaget behøve informeres om dette her når de skal være sammen 4 dager?!!

Han har ennå ikke begynt med noen medisinering.

Men vi vet jo at om han spiser ordentlig mat, sukkerfri mat, får nok søvn- ja da kan man knapt merke det på ungen- i hvertfall ikke i en lekesituasjon som dette her var. Det er jo ingen forandring på det selv om vi nå vet at om han begynner med medisin så kan han bli enda bedre!

Faren forsvarer seg med at dette her var jo fantastisk bra- for de hadde jo erfaring med «slike«- nå fikk han være en av gjengen!

Å være en av gjengen innebar å få is, brus, sjokolade…..

Spiser han sånn mat, skjer det noe med han. Han blir hissig, slår- tar det han finner av våpen og denger løs.

Og det hadde han gjort. Men det gjorde jo ingenting! For de visste han hadde ADHD! Så ingen ble sinte likevel!!!

Han hadde sparket, slått, kastet sand- og de bare sa «så så» og lot han ta seg ut. Han var jo ADHD-gutt.

Det var jo akkurat dette her jeg var redd for!

Dexter er da den samme gutten som han var før han fikk (nesten-)diagnosen!!

Jeg er helt sikker på at faren hans gjorde dette her i beste mening, men det blir heeelt feil for meg.

Ikke at folk i utgangspunktet får vite at han har ADHD- det er ikke smittsomt!-heller ikke flaut!-  og heller ikke at det endelig går opp for faren at det er «noe» med han- men jeg vil ikke han skal være en

ADHD-GUTT.

Jeg vil folk skal bli kjent med HAN! Og, jeg vil han fremdeles skal ha de samme stramme tøylene når det gjelder oppførsel.

Det er ingen fordel for ham å få lov til å herje med andre på den måten- det er da ingen fordel for de rundt han heller! Hvem vil være venner med en gutt som skal få lov å gjøre hva som helst mot andre- fordi han har en diagnose?

En sånn diagnose hjelper oss til å forstå han bedre, og gjør det enklere å hjelpe han.

Men han må ha de samme reglene som alle andre!

Jeg sa akkurat hva jeg mente til faren hans på telefonen- tilslutt bare la han på.

Hvorfor skal en trener på et fotballag for 12-åringer med 3 stk med diagnose ADHD vite bedre hvordan sønnen vår skal behandles, enn vi foreldre som har hatt han hele livet?

Neste dag var han ganske spak og sa at det var jo greit da, for etter å ha fortalt dette  fikk han snakket med de andre ADHD-foreldrene og de hadde hvertfall overbevist han om at medisin var bra. Det hadde han også vært imot.

Og det er jo bra! At han har skjønt det!

Men forhåpentligvis klarer han nå la være å fortelle dette til alle som kjenner gutten før han har fått litt mer informasjon- han lovte hvertfall det. Og dem som ikke kjenner gutten- kan ikke de få lov å bli kjent med han først?

Etter min mening, kan vi hvertfall tie om det til de 8-årige vennene hans – er dere ikke enig?

Dette innlegget var jeg veldig i tvil om jeg skulle skrive. Jeg skriver det ikke for å henge ut faren- jeg vil bare prøve å vise hvordan enkelte mennesker kan endre sine relasjoner og syn på barn som har fått en diagnose.

Og at selv om mange sier at ADHD er noe man «har», ikke «er»- det mener jeg og- så er det mange som behandler disse barna tvert imot.

De ser ikke barnet, de ser diagnosen.

Jeg tror faren rett og slett nå er veldig usikker- og søkte hjelp- men han hadde ikke engang lest brevet fra psykologen. Og da synes jeg det var helt hårreisende å spre budskapet til en hel campingplass der han kun kjente 1 menneske

Er det meg som er urettferdig nå?

dagen etter forteller han meg også at tenk- han hadde snakket med de andre ADHD-foreldrene, og 2 av dem hadde også en lillesøster- og tenk- de var akkurat like forferdelig irriterende som vår DeeDee !!!
Jeg har egentlig lyst å henge han etter øra på en stolpe et sted.

Men- han mener det godt. Han er glad i ungene, og de er glad i han. Kanskje jeg etterhvert får banket litt vett inni skallen hans og. Eller kanskje det bare er meg som er urettferdig og dum.

Men jeg kommer til å være akkurat like streng som før.

Og i natt har Dexter faktisk vært på sin første overnatting helt aleine- hos en kamerat. Og det gikk bra.  Milepæl!

 

 

 

 

Dette innlegget ble publisert i Diverse, hverdag og merket med , . Bokmerk permalenken.

8 kommentarer til En velmenende far. Og en sint mor.

  1. Wheelbug sier:

    OJ!!————— ble litt målløs her…
    Må bare si at jeg deler nok ditt syn i denne saken.. Men jeg mener også at det handler enda mere om barnet i seg selv. Altså at du sier at du er opptatt av at han ikke skal være en ADHD-gutt, han har diagnosen og ikke er den. Helt enig, men fra pedagogens side (håper å bli pedagog når utdannelsen er ferdig) vil jeg si at det aller aller viktigste er hvordan dette kjennes for Dexter. Ja det er kanskje kjedelig å ikke få is der og da, men hvordan har han det når følelsene hans løper så løpsk at han sparker og slår uten å kanskje forstå hvorfor? Og hvis jeg prøver å sette meg selv i Dexters ståsted ville jeg blitt redd, i tillegg til frustrert, hvis de voksne ikke grep inn, når disse følelsene tok overhånd! Det bør være Dexters indre som skal være viktigere enn hva far føler i denne sitasjonen.. Det er tross alt Dexter som strever mest med dette, selv om han kan være en «håndfull» for dere. Det var i alle fall min mening (i få små ord) om det jeg vet igjennom bloggen din.

    • alexia sier:

      ja, klart det er han som strever mest med det. Men det blir jo ikke lettere om man bare nå skal avfeie det med at «han er bare sånn for han har ADHD».
      Hva som er best for han? Tidligere var han veldig flink sjøl å passe på hva han fikk i seg- nå er han ikke det lenger, selv om han veit hvordan blir…men han er ennå ikke fylt 8 år. Man kan ikke forvente at han alltid skal klare å ta de rette valgene- så da må vi voksne hjelpe han. Tusen takk for kommnetar!

  2. Liv-Inger sier:

    Du er verken urettferdig eller dum! Jeg er helt enig med deg. Det var korttenkt av faren å fortelle folk verken han eller Dexter kjenner om diagnosen. Særlig siden diagnosen fortsatt er uviss. Greit nok at han ønsket å dele erfaringer og så videre, men det hadde da vært en idé å i det minste lese brevet først? Dere burde ha hatt tid til å diskutere dette sammen, dere to, før andre ble involvert. Gjerne sammen med fagpersoner. Dere burde ha blitt enig om noen retningslinjer fremover. Men han durte frem og gjorde akkurat det han syns var best, uten å tenke på konsekvensene for Dexter. Er veldig enig med både deg og kommentaren over her. Dexter kan på ingen måte få fritt spillerom selv om han har en diagnose. Han må ha klare regler å forholde seg til, akkurat som før. Jeg uttaler meg nå uten noen som helst erfaring med diagnosen, bare for å understreke det. Men jeg føler det blir veldig feil å ikke reagere ved negativ oppførsel. Som du sier, det viktigste med nå å ha en diagnose å forholde seg til, er at det blir enklere for dere å hjelpe gutten. Godt faren fikk med seg noe av det du sa. Håper dere finner en måte å forholde dere til dette sammen.

    Klem! 🙂

    • alexia sier:

      Takk Liv-Inger!
      Det går seg nok til. Han dro på tur samme dag som brevet kom, derfor hadde han ikke lest det. Men uansett så syns jeg han kunne tenkt seg om før han lot absolutt alle få vite om det. Fordelen er vel at han endelig skjønner at det ikke er alle andre, men gutten det er noe spesielt med. Håper bare han ikke nå skal unnskylde alt han gjør med diagnosen…det blir feil.

  3. whitebite sier:

    enig i alt du sier.
    det er dette som er faren med diagnostisering..
    Og dette ser jeg mye av i jobben min..
    Barna blir ikke stilt krav til (hjemme) – de unnskyldes pga. diagnosen sin..
    De undervurderes, og man fokuserer på problemområder/svakheter fremfor ressurser og positive egenskaper..

    Og mange utvikler ofte et sinne som følge av dette i tenårene.

    Helt unødvendig av pappaen å fortelle dette. Men det er en ganske velkjent greie. Menn tenker ikke alltid logisk, og på alle sider og konsekvenser ved en sak.
    Håper han tenker seg om neste gang. Han trenger kanskje litt veiledning?
    klem☻

    • alexia sier:

      Takk for kommentar whitebite. Glad for at du som fagperson mener jeg ikke er helt på viddene her.
      Og veiledning trenger vi vel egentlig begge 2- jeg kan også veldig lite om ADHD så suger til meg alt.
      Men en venninne med en sønn med Asperger uttrykte det slik:
      «Asperger og ADHD er på mange måter beslektet. Begge er en form for autisme. Men Rainman var også autist! Min sønn, og din sønn er ikke Rainman! Autisme er et så vidt begrep, det er ADHD og Asperger også, det blir feil å skjære alle over en kam. »

      Noe av det verste jeg vet, er fordommer og det å skjære folk over en kam.
      Gleder meg til veiledning i august!!

      Og stor klem til dere alle!

  4. Hanne sier:

    Og det du beskriver her er sikkert godt ment men det er jo en bjørnetjeneste for Dexter. Jeg synes ikke du er urettferdig.

    En diagnose må være et arbeidsverktøy. Et utgangspunkt for å kunne tilrettelegge slik at man skal kunne fungere best mulig. Når en diagnose blir en unnskyldning for uønsket adferd blir det for meg helt feil. Alle barn er ulike, og alle barn med diagnoser er ulike. En diagnose kan ha mange fellestrekk og det er disse man kan ta utgangspunkt i for tilrettelegging men det er ingen konkret beskrivelse.

    Jeg er helt enig i at informasjon rundt en eventuell diagnose bør være på «need to know»-basis. Å informere en trener kan være greit det, om det er Dexter sin trener. Andre sine trener trenger virkelig ikke å vite. Informasjon bør komme fra noen som har kompetanse på området, ikke en mamma eller pappa som akkurat har fått vite at barnet kanskje har en diagnose, og bruker det lille hun eller han vet for å unnskylde oppførsel som evt. kan komme.

    Når dere har fått veiledning så får nok pappa også et litt bedre grunnlag, både for sin egen del og for å gi Dexter det beste springbrettet videre. Om ikke annet så var det i alle fall bra at pappa fikk informasjon fra andre foreldre rundt dette med medisinering, selv om det var forferdelig leit at det ble en dyrekjøpt erfaring for Dexter.
    *klem*

  5. Tilbaketråkk: Kavalkade | Mor til Fire

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *