Tenkepause, fungerer det?

Mine barn er verdens søteste, og jeg elsker dem over alt på jord. Men selvsagt hender det de ikke er FULLT så søte, heller ganske sure vil jeg si. Det er dager da alt liksom bare skjærer seg, alt er gæernt og man føler man har havna midt i et slag. De har et ganske heftig temperament alle sammen, både de 2 store som har flyttet ut, og de 2 minste. Men de minste er verst….eller har sterkest vilje, kanskje.
Da de 2 eldste var små fantes det ikke noe som het Nanny 911 på tv, men de var allikevel mye enklere å håndtere enn Dexter og DeeDee. Hvis jeg sa til dem at de skulle gå på rommet til de var snille dersom de fikk en utblåsing, så gikk de på rommet til de hadde roet seg. Ingen problem. Så det var jo tenkepause egentlig- ikke med stoppeklokke som de gjør det på tv, men handler om å ta barnet vekk fra situasjonen som forårsaket episoden og la det roe seg ned og tenke litt- og så når alle er rolige si unnskyld til den man har vært i konflikt med. Og etterpå er vi ferdig med det.

Men de 2 minste, det er en helt annen historie. Etter jeg fikk dem, har jeg prøvd å få med meg alt som er av sånne «nanny»programmer- jeg som har passet unger fra jeg var 7 (!!!)- da fikk jeg lillesøster.
Dexter er nå 7, og helt fra han begynte å gå har jeg skjønt at han rett og slett ikke oppfatter ordet «Nei». Han forstår det jo, men ikke betydningen av det, at han skal gi seg med det han holder på med.
Jeg må ta han i hånda, eller rundt haka, fange blikket hans, og så si nei– da skjønner han- etter hvert.
Og tenkepause gir jeg til han- og til DeeDee- dersom de slår, sparker eller mister fullstendig kontrollen og farer opp i et voldsomt raseri.
DeeDee kan ikke fordra tenkepause, for med disse 2 her nytter det ikke å gi tenkepause på rommet- da bare leker de og det blir jo ingen straff. De må sitte inne på badet, 1 minutt for hvert år de er- og løper de ut derfra begynner stoppeklokka på ny. Det fungerer, men det har vært en stri tørn å jobbe det inn, og det hender fortsatt innimellom de prøver diskutere reglene i den saken der. For eksempel at de vil sitte et annet sted, at de vil ha med en venn, eller en katt, eller en DS, for det er så KJEDELIG…………..
Å nei du. Her er det ikke noe kjære mor nei.

Dexter er den som er blitt lettest å håndtere nå faktisk, av de 2 minste. Han ser det vel egentlig ikke som en «straff», men en konsekvens- og synes det er greit. Når han føler han blir irritert, har det faktisk skjedd at han sier sjøl – «NÅÅÅÅ tarr jeg meg en TENKEPAUSE!!!» og går opp på rommet sitt.
Det er helt greit, da trenger han bare litt fred, og DA er det selvfølgelig lov å ta tenkepausen på rommet også- for i de situasjonene stopper han opp før konfliktnivået blir for høyt og det har egentlig ikke skjedd noe, han føler bare det er rett før det smeller.
Konklusjon: han har kommet et godt stykke på vei i å finne en metode å kontrollere temperamentet sitt!
DeeDee er ikke helt der enda….men heldigvis er det sjelden jeg har måttet ty til sånne teknikker på henne. Selv om hun iblant kan irritere en gråstein.
Lille blonde prinsessa mi har nemlig skjønt at i de fleste situasjoner får hun det som hun vil, om hun bare smiler og ler- mens hun danser omkring – og så er det kanskje ikke alle som ser at hun dulter borti Dexter i piruettene sine mens hun hvisker «dust» til ham- han blir sint og hun ler.
Så jeg må ha øyne i nakken og øra på stilker for å få med meg hva som egentlig skjer noen ganger..

Skal tenkepause fungere, er det noen punkter man skal tenke gjennom først. De punktene finner du her:

Dette innlegget ble publisert i barna og deres hverdag og merket med . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *